Kvist nr. 7·20. september 2026· for lærere· for ledelsen
Det viktigste eleven lager, er seg selv.
Føret
Du har sikkert stått med en slik oppgave i hånda selv. Teksten er ryddig, kildene er på plass og fristen ble holdt, og likevel sitter du igjen med en følelse av at du slett ikke vet om eleven kan noe av det som står der.
Det er lett å kalle det juks, men vi tror det ofte er noe mer hverdagslig. Mange elever har lært seg å se på skolen som et slags bytte: de leverer en oppgave, læreren kontrollerer den, og karakteren er det de får igjen. Tenker man slik, er det forståelig at chatboten frister, for den leverer både raskere og penere enn noen av oss. Byttet er mye eldre enn KI, og vi lærere har nok selv vært med på å lære dem det. Det nye er at det nå lar seg gjennomføre uten at eleven trenger å lære noe på veien.
Sporet vi la
Status: ByggetI elevflaten i Løype har vi prøvd å lage et lite motstykke til dette. Når en periode er over, velger eleven ut tre ting fra arbeidet sitt og forbereder en samtale på rundt fire minutter. Eleven viser det fram til læreren på sin egen skjerm, og ingenting blir sendt eller lagret hos oss. Tanken er at en tekst alene sier lite om hva eleven har lært, mens det eleven kan gjøre rede for med egne ord, sier ganske mye.
(Bygget. Døra til elevflaten er stengt i høstens pilot.)
Samtidig må vi være ærlige om hva dette koster. Fire minutter med hver av nitti elever blir seks timer, og de timene finnes knapt i en vanlig arbeidsuke uten at noe annet må vike. Løype skal aldri bestemme hvordan du legger opp dagene dine. Vi håper verktøyet etter hvert kan frigjøre tid til nettopp denne typen oppfølging, men det har vi ennå til gode å prøve sammen med en ekte klasse, så vi vet det rett og slett ikke.
Hvorfor
I august la en komité ved MIT fram en rapport om KI i undervisningen. Vi leste den med stor interesse, og den tanken vi har båret med oss siden, handler egentlig lite om teknologi. Komiteen skriver at det viktigste studentene får ut av utdanningen, er seg selv: modningen, dømmekraften og evnen til å tenke. Karakterene og vitnemålet kommer i andre rekke. Av dette følger det de kaller en ny sosial kontrakt mellom lærer og student, der læreren bruker tid på å forklare hvorfor strevet er verdt noe, og lar det komme før beskjeden om hva som skal leveres.
Det som overrasket oss, var at komiteen er mer bekymret for byttetanken enn for selve snarveien. De frykter at en student som har lært å se kunnskap som en vare det gjelder å skaffe seg billigst mulig, tar med seg det synet videre inn i arbeidsliv og samfunn.1
(Under utprøving — en komités vurdering, s. 5–8. Ingen måling.)
Nå er MIT et universitet med undervisningsassistenter og studenter som bor på campus, og hverdagen der ligner lite på et norsk klasserom med tretti elever og en tettpakket timeplan. Svarene deres lar seg neppe flytte hit uten videre. Spørsmålet de stiller, synes vi derimot er like aktuelt hos oss.
Om en kort samtale om tre selvvalgte ting faktisk kan rokke ved byttetanken, vet vi ennå lite om. Vi tror det, og vi er nysgjerrige på om vi har rett.2
(Vår påstand — ingen studie, og ingen klasse har prøvd det.)
Smøretips
Neste gang du deler ut en oppgave, kan du prøve å si en setning om hva eleven skal kunne etterpå, og som eleven ikke kan i dag, før du sier noe om hva som skal leveres. Det kan være interessant å legge merke til hvilke spørsmål du får tilbake.